aphid

Jeg går nå og da gjennom folkemengder, store som små, og fylles med en form for vemmelse det er vanskelig å sette en bebreidende finger på. Gjennom valgte visuelle inntrykk velger folket å formidle meninger og standpunkter, eller mangelen på sådan, og jeg grøsser over hva vi har blitt - hva vi er. Jeg føler meg ikke som en del av denne lobotomerte, trangsindige primatarten, jeg føler meg ikke som menneske. Man tuktes til å tenke at det å sette seg over bermen er en uting, at elitisme er nerdenes ondsinnede hevn, og at vi alle på sett og vis er like mye verdt.

Jeg tar til orde fordi jeg er lei av denne mentaliteten. Jeg er forbanna lei av å skulle respektere mine såkalte medmennesker for noe dere ikke er - verdifulle, verdiskapende, verdisøkende - dere er avskum. Dere vil aldri bli noe, dere vil aldri utrette noe, huskes for noe. Tragisk nok er dette ikke fordi historiens gang vil gjøre dere urett trass iherdige forsøk på å bidra, nei, dere vil glemmes fordi dere ikke eier ambisjoner. Dere ønsker dere ikke annet enn andres uhell, slik at dere kan tjene på dette - helt til noen andre igangsetter deres undergang til sin egen lommeboks fordel.

Jeg gjentar meg selv; Dere er avskum! Ikke kan deres skrive eller lese, ikke besitter dere kunnskaper om felt dere ikke får slengt i fjeset hver eneste dag - ikke bare avviser dere kunnskap som noe verdifullt, dere påtvinger også den oppvoksende generasjon denne mentaliteten. Avskum avler avskum.

Jeg jobber ikke, selv om jeg har et brennende ønske om å bidra. Kanskje jeg innerst inne, bak all depresjon og angst, har innsett at jeg ikke kan bidra ved å selge intetanende, lavpannede idioter ting de ikke trenger for penger de ikke har. Kanskje har min underbevissthet arbeidet i det stille for å la meg forstå at det ikke er meg det er noe i veien med, det er dere! Jeg tåler dere ikke! Jeg kan ikke fordra dere, verdiløse bavianer!

Mitt verste mareritt er å skulle arbeide med dere, leve med dere, tåle dere - og jeg lever marerittet. Hver forbannede dag tvinges jeg til å holde ut idiotien, smile pent, kutte brodden av ordene og være så solskinnsblid at jeg nærmest lyser. Stygge, ekle mennesker!
Jeg er vist kommet paa en feil klode!

Jeg er sykemeldt på grunn av angst. Generalisert angst, tror psykologen. Det stemmer til en viss grad, men det er bare en del av sannheten - den største årsaken var det faktum at jeg ble mobbet på jobben. Jeg har ikke fortalt psykologen dette, selv om jeg har fortalt ham at jeg ble mobbet tidligere. Jeg tør ikke fortelle ham at forholdene på arbeidsplassen min gikk utover selvfølelsen min fordi det ville bety at jeg innrømmet å ha blitt beseiret enda en gang, at jeg enda en gang feilet i å bli akseptert, i å ha en plass blant de andre. Innrømmer jeg noe slikt, vil det bli virkelig - og om det blir virkelig, blir jeg enda mer usikker på meg selv.
En annen grunn til min tilbakeholdenhet er muligheten for 'meglersamtaler', en form for tortur jeg fikk nok av i barndommen. Bare tanken på å skulle bli konfrontert med han som mobbet meg, skremmer vannet av meg. Fyren er ikke profesjonell, han er ikke ærlig. I en slik samtale hadde han hevdet sin uskyld ved å referere til episodene jeg ville tatt opp som vennskapelig spøk, han ville fått meg til å virke som en idiot, og gjort meg om mulig enda reddere for å vise meg på jobb - noe jeg kanskje ville vært nødt til, uten å få flere sykemeldinger, hvis han skulle lykkes i å la meg fremstå som en overfølsom idiot (noe jeg kanskje også er? Hvem vet).

Jeg kan ikke risikere dette. Jeg kan ikke bli sendt tilbake dit. Tenker jeg for mye på dette, har jeg mareritt om nettene, jeg kan ikke, kan ikke, kan ikke. Jeg vil ikke bli mobbet. Jeg vil ikke tvinges til å se i øynene at den eneste konstante faktor gjennom alle rundene med systematisk mobbing og utestenging i løpet av mitt liv, er meg.

Med unntak av tre helt klare eksempler på mobbing (og det burde være nok?), kan jeg kun erindre en fornemmelse av forakt fra sjefens side - måten han skrøt av alle andre enn meg på, måten han anklaget meg for ting jeg ikke hadde gjort eller sagt, måten han skapte splid mellom de ansatte som i all hovedsak gikk utover meg, måten han motsa seg selv på måter som fikk meg til å virke som en dårlig ansatt, måten han forandret humør på sekundet - og verst av alt, den sleipe, manipulative holdningen hans. Man kunne nærmest se hvordan han kalkulerte seg fram til neste trekk, hvordan han skulle dytte meg ned i dritten enda en gang. Jeg er kanskje paranoid, jeg antar kanskje ting som ikke stemmer, men jeg liker å tro at jeg etter fjorten år med mobbing er i stand til å skille mellom vennskapelig erting og mobbing.

Jeg kunne bare skiftet jobb, kunne jeg ikke? Jeg kunne bare jobbet der en måned til, og dratt et annet sted? Dessverre. Etter behandlingen jeg fikk på arbeidsplassen, har jeg fullstendig mistet troen på at jeg noen gang kan få det bra i yrkessammenheng - hvis da ikke noen tilbyr meg en jobb der jeg slipper å ha relasjoner til andre mennesker enn de jeg velger selv, og så heldig blir jeg neppe. Jeg drar ikke til et nytt sted, bare for å oppleve akkurat det samme der. Jeg kan ikke gå gjennom noe slikt en gang til, jeg får svart klump i magen bare av tanken.

Enkelte har tillogmed spurt meg om jeg har hatt det fælt på arbeidsplassen, hvorpå jeg har svart nei. Jeg kan ikke fortelle folk dette. Så lenge jeg lar dem tro jeg har uspesifisert angst, får jeg uansett de medisinene jeg trenger for å behandle denne - altfor spesifiserte - angsten.

Faen

1: La min kjære bli hos meg - la alt gå bra for ham her, i denne byen, la ham trives, la oss være sammen. Aldri har jeg elsket så høyt som jeg elsker ham, og et liv uten ham ville blitt en tragedie for meg.

2: La ham innse at utlandsstudier er kostbare og unødvendige, la ham trives i Norge, la ham ønske å bli her. La ham ta så lang utdannelse han måtte ønske, så lenge han bor under samme tak som meg, la meg ha en sjanse til å bli med om han må flytte.

3: La pillene virke, la dem dysse meg inn i en inntrykksløs søvn jeg slipper å våkne fra. La verden falme til grått, så jeg slipper å se alt i svarthvitt. La meg være i stand til å gå på skolen eller jobbe uten at angsten får lagt sine klamme hender rundt halsen min.

4: La mormor og mamma bli venner igjen, på et eller annet vis. Ingen har godt av å hate sin datter, eller sin mor. La dem begrave stridsøksen, en gang for alle.

5: La alle mine kjære være friske i mange år til.

6: La verden styre meg inn på den stien jeg burde ta, i steden for å la meg vandre retningsløst rundt i skogen.

7: La alt gå bra. La sorgene bli få og små, la gledene vare lenger. Jeg har hatt nok problemer nå.

8: La alle de som har det like ille som meg, eller mye verre, oppleve et løft i tilværelsen. Lys opp deres liv.

9: Gi meg ikke penger og makt, gi meg kjærlighet og glede.

10: La min kjære bli far til mine fremtidige barn, la ham bli i mitt liv til døden skiller oss ad.


Takk.
Amen, shalom, Imsh'Allah, Bhargo devasya dhimahi, dhijo no da pracodayat.
Sånn for sikkerhets skyld.

Kjæresten min er datalærling, men hans første år ble påbegynt først i oktober, og det er nå i oktober fagprøven skal tas. Dette utelukker ham imidlertid fra offentlige høyskoler, som krever at all nødvendig dokumentasjon er innlevert innen 1. juni. På grunn av dette luftet han ideen om privat høyskole, i fall verken fagprøvenemda (?) eller høyskolen er forståelsesfulle nok til å la ham være unntaket for 1. juni-regelen.

Følgelig ble jeg meget trist, så trist at tårekrana ikke lot seg stenge. Kjæresten min beroliget meg med at sannsynligvis ble det ikke slik, siden han kjenner lærere ved høyskolen her i byen og helst vil ta bachelorgraden sin her, men jeg var ikke overbevist. Jeg trenger garantier, jeg trenger struktur.

Han avsluttet samtalen med setningen; "Men jeg kan jo kanskje jobbe i den bedriften der jeg er lærling et halvt år, uansett. De har jo tilbudt meg jobb."
Jeg stirret vantro på ham, lette etter en bekreftelse på at dette ikke var et påfunn for å stanse mine modige tårer.
"Kan du det?" spurte jeg, hvorpå han nikket.
"Lover du det?" fortsetter jeg, og han svarer ja.
JA. Ja.

Så melder tvilen seg, mens jeg i gledesrus står på badet og vasker vekk alle spor etter mascara fra kinnene.
Hva om han ikke mener det? Hva om han ser seg nødt til å dra likevel? Hva om han er enda en uærlig drittsekk som ikke følger opp løftene sine? Det var tross alt jeg som bad ham om å love meg å bli. Teller et løfte jeg har bedt om?

Men likevel, ville han sagt ja om han ikke mente det? Han har ikke for vane å lyve. Han vet at jeg vil bli sint nok til muligens å slå opp om han ikke holder løftet, siden man ikke skal love gull og grønne skoger om man kun har en haug nedbrent ved. Han risikerer mye ved å love noe slikt, og likevel valgte han å si ja.

Hva skal jeg tro?
Det viktigste er kanskje at jeg ikke lenger gruer meg til fremtiden, i alle fall ikke i så stor grad som før. Jeg skal ærlig innrømme at frykt for at kjæresten min skal flytte et annet sted, har tatt opp mye av sinnet mitt de siste månedene, og nå er den frykten betraktelig redusert. Det er herlig, selv om tvilen gnager hull i hjertet mitt.

Jeg bare håper. Håper, håper, håper. Tro, håp og kjærlighet - og jeg er ikke engang religiøs.

Du var alltid pretensiøs.
Det er det første som slår meg - din trang til å helliggjøre dine egne verk, dine egne nykker. Du var også et evig ultimatum; deg eller de andre, med deg eller uten deg, det var ingen gråsoner i din verden. Du var planetens ukronede dronning, ting skulle skje i samsvar med din plan, og alt annet ble betraktet som grovt svik. Da var det ikke rom for tilgivelse, og apokalypsens fire ryttere skulle sloss i ditt navn. I dine fotspor lå katastrofene, i den grad en tredjeklassings sosiale liv kunne nærme seg en slik beskrivelse. Du pisket meg, du pinte meg, din jævla psykopat.

Tiden gikk, og du forlot meg til fordel for de 'kulere'. Endelig så jeg deg for hva du var; en pretensiøs, oppblåst, arrogant og kvasiindividualistisk drittunge med manipuleringstrang og et sterkt behov for egenkomponert sosialt drama. Gjennom hele ungdomsskolen insisterte du på å plante miner langs stien jeg tok, og jeg strever fremdeles med å forstå hvorfor. Da jeg en gang konfronterte deg med dette, presset du ut et par av de helvetesdyrkede krokodilletårene dine, slik at samtlige i klasserommet følte med deg og forventet at jeg skulle tilgi deg, til tross for din spredning av ondsinnede rykter. Jeg tilga deg aldri, selv om ordene lot seg lyve. Forbanna hore.
 
På videregående begynte vi i samme klasse, og jeg var sikker på at du kom til å stikke kvessede, giftbekledte kjepper i mine hjul. Aldri har jeg hatt så rett, men det tok altfor lang tid før jeg var i stand til å innse dette. Du trykket meg nemlig til ditt bryst igjen, og jeg falt for sjarmen du alltid utviser for de du planlegger å utnytte. Jeg følte meg stadig tryggere på deg, tenkte at du kanskje hadde forandret deg, at det kanskje ville gå meg godt i ditt nærvær.
Som lyn fra klar himmel snudde du deg mot meg. Jeg vet ikke om det var på grunn av mitt valg av omgangskrets, mine 'ukule' metall-venner, som ikke likte indiemusikk og Amelie, eller om det var min trang til å forsvare dem når du tilstod dine tanker om dem. Du ødela i alle fall førsteklasse for meg, du var dråpen som fikk begeret til å renne over da jeg vurderte å droppe ut. Jeg taklet ikke den systematiske utestengingen, jeg taklet ikke det faktum at du visste det som var verdt å vite om meg, og brukte det mot meg.

Etter at jeg droppet ut, stjal du store deler av vennekretsen min fra meg, på det finurlige vis bare du klarer. Kanskje jeg innbiller meg dette, men fra mitt ståsted har dette skjedd så mange ganger at jeg ikke ser noe poeng i å telle antall venner jeg har mistet på grunn av deg. Jeg kan jo nevnte noen, bare for syns skyld; Nina, Ida, Christina, Anita, Silje, Tina - the list goes on. Kanskje du ikke gjorde det med intensjon om å ødelegge for meg, men jeg tør vedde på at du godtet deg når mine venner ringte deg i steden for meg. For det var jo slik det var med deg - alt eller ingenting, deg eller de andre, deg eller meg. Man kunne ikke være venner med oss begge, det var helt klart. Jeg vet at du baksnakket meg, jeg baksnakket deg også, men jeg skammer meg ikke.

Etterhvert flyttet jeg til en by sørpå, og du flyttet til Oslo. Jeg aner ikke hva du gjorde der, men en masse pretensiøse coming of age-noveller fant veien fra ditt selvhøytidelige hode til din Facebook-profil. 'Jeg'-personen i samtlige noveller fremstod som en misforstått helgen, et sørgmodig vesen med kompliserte grunner for dårlige beslutninger og famlende tenåringsangst. Jeg blir kvalm. Kvalmere blir jeg av å lese bloggen din, mens jeg skummer gjennom avsnittene på leting etter en setning, kanskje kun et ord som kunne minne om en unnskyldning. Jeg synes jeg fortjener det, men du har neppe innsett hva du gjorde mot meg, hvor skadet jeg er. Mens du nå soser rundt i Paris og klager din nød over innleveringsfrister, mens du sykler rundt i Montmartre, hører på The Smiths og later som om du er med i  Le Fabuleux Destin d'Amélie Poulain, sitter jeg her, bitter og i dårlig forfatning, mens jeg i det stille forbanner deg.

Gratulerer, hunndjevel. Du vant.

Jeg forklarer. Jeg går i ring rundt meg selv, gjentar i det uendelige, lar meg frustrere av psykologens trang til å organisere alle mine tanker i tankekart. Tankekartene ser alltid like ut, samtlige har ordet 'angst' i midten, samtlige benytter et provisorisk diagram i forsøket på å få meg til å forstå mine egne, nedadsvingende humørendringer. Det er det samme hver time; jeg tømmer sjel og hjerte, bruker lange setninger og klarer ikke holde meg til temaet - jeg raver rundt i hele min underbevissthet, og klarer ikke alltid holde meg under 'angst'- eller 'depresjon'-paraplyen. Jeg blir alltid våt, det drypper av meg etter hver terapitime.

Skjønt, ordet 'terapi' kan neppe med rette brukes til å beskrive monologene jeg holder inne på behandlingsrommet. Jeg føler meg tom, jeg føler meg oppbrukt etter timene, mest fordi jeg tømte meg fullstendig uten å få fylt opp tomrommet igjen. De bare tar imot alt jeg pælmer etter dem, de sier aldri stopp. De sier aldri "Stopp. Nå har vi skjønt hva du lider av. Nå skal vi hjelpe deg. Bare gjør som vi sier."

Aldri.

Jeg fortalte ham det en gang, psykologen. Hvor innbitt misfornøyd jeg var med tidligere behandlingsrunder, hvor lite jeg har fått ut av dem og hvordan psykologene til alt overmål løy om meg. (Jeg har for eksempel aldri prøvd kokain - jeg har ikke engang sett stoffet! Hvor fikk de dette fra?)
Jeg uttrykte mitt ønske om aktive psykologer, den typen som fortalte deg hva du burde gjøre, som ikke bare satt på sidelinjen og noterte sine tanker om dine tanker.

"Jaha," nikket han, før et passende stikkord ble oppført på kladdeblokken hans. Det var omtrent da jeg ga opp. Enten hører han ikke hva jeg sier, eller så har han gitt meg opp. Jeg vet ikke hva som er verst - at psykologen gir faen, eller at jeg ikke aner hvordan jeg skal bli kvitt angsten. Jeg kan ikke forstå hvordan lamictal skal stemningsstabilisere meg - det er tross alt ikke stemningene mine jeg har problemer med, det er angsten som utløser frykt for alt som rører seg, som i sin tur forårsaker stemningsendringer.

Jeg begynner å mislike psykologstanden. De er en egen rase av arrogante forståsegpåere, og de kan ikke forstå at et menneske er mer enn sin antatte diagnose. De kan dra til Helvete, jeg skal vedde på at de har fått reservert en hel ring.

Utdrag fra en ikke-eksisterende chan-bible:

"...And the lurkers were afraid, fearing the descending body of light would fire its lazah. "Be not afraid!" a voice thundered through the heavens. "Be not afraid, lurkers, for I am not trolling!" The lurkers were delighted to see that it was Boxxy, their Queen, who was not trolling"

"And if there be doubt, if there be a need to run in circles, scream and shout, one shall seek advice from the ever so wise Advice Dog, who has yet to fail in councelling"

"If there be prospects of insanity, if there be a need to act audacious and mad, one shall seek companionship with the ever so rabient Insanity Wolf, who has yet to fail in making you go batshit crazy"

"If there be confusion as to whether or not an object in somebody's pants is  a flashlight or something else, one shall read the words of the ever so innocent Sexually Oblivious Rhino, who has yet to understand the ambivalency of courting."

Det finnes dem som utnytter systemet, som lar seg sykemelde fordi de synes de fortjener ei uke fri, eller bare ikke orker. Hvor mange er det egentlig av disse? Med tanke på hvor mye skam det ligger i det å sykemelde seg, tror jeg faktisk de aller fleste som ser seg nødt til dette, har en gyldig grunn. Mange føler nok også at det å diskutere grunnen til sykemeldingen med Gud og hvermann ikke har noen hensikt, og det kan jeg forstå. Jeg kan lett se for meg at et menneske som er sykemeldt på grunn av depresjon, kan unnskylde seg med å ha ryggproblemer dersom noen spør hvorfor han ikke er på jobb - kanskje han ikke tror kollegene vil forstå? Når kollegene deretter stiller seg skeptiske til disse ryggproblemene, siden han aldri klaget på smerter i arbeidstiden, blir han stemplet som en unnasluntrer, selv om han sitter hjemme med angst og vonde tanker.

En annen ting er sjefene - mange sjefer aner ikke hva de påfører sine ansatte. Arbeidsoppgaver er forventet, selvfølgelig, det er ikke det jeg snakker om. Dessverre er det ofte slik at toppstillinger ikke alltid utføres av kompetente mennesker. Noen har kommet seg dit bare ved å kjenne de rette menneskene, andre har bare vært heldige og noen har albuet seg hele veien fram. Sistnevnte er ofte raske til å slenge ut en sarkastisk kommentar, en ondskapsfull spøk eller annet som kan gjøre en usikker ansatt livredd for sjefen. Det er ikke alltid like lett å si i fra om dette, siden denne typen sjefer har for vane å forverre mobbingen dersom de blir gjort oppmerksomme på hvor smertefull den er for ansatte - han er akkurat som klassemobberen på barneskolen; det nyttet ikke å prøve å gjøre noe med problemet, etthvert forsøk på samtaler eller straff førte bare til at mobbeofferet hadde enda en grunn til å grue seg til skoledagen.

Da er det ikke så vanskelig å forstå at mange velger å sykemelde seg fordi de føler at arbeidsplassen har en ødeleggende effekt på deres mentale helse. Det er ikke alle som tåler systematisk mobbing på jobben. Jeg foreslår at sykemeldingsdebatten fokuserer på sjefer og arbeidsmiljø, før de anklager de sykemeldte for unnasluntring og skulk.

Min psykolog tror jeg ønsker å være sykemeldt fordi jeg har mer lyst til å være hjemme og spille data eller henge med venner, enn å være på jobb.
Nei!
Jeg SAVNER å jobbe, jeg. Savner å ha noe å gjøre hver dag, møte folk uten å være livredd for å gjøre noe galt, savner å føle meg som en funksjonell del av samfunnet. Dessverre er jeg ikke så heldig. Jeg er ikke funksjonell.
Psykologen min spurte meg hva jeg gjorde når jeg var hjemme.
"Jeg leser en del. Jeg skriver litt også, eller så spiller jeg data, henger med venner og så videre. Jeg liker best å være hjemme, er ikke så glad i å gå ut," har jeg svart gjentatte ganger. Hvorfor hang han seg opp i dette med dataspill og venner? Og uansett, hva er det han gjør når han er hjemme, da? Skal jeg ikke få lov til å være sosial? Skal jeg ikke få lov til å spille data? Er jeg nødt til å stirre i veggen hele dagen for å passe inn i deres trange bilde av angst- og depresjonslidende? Slik jeg ser det, er det datamaskinen, venner og alt det andre jeg driver med som redder livet mitt. Hadde jeg sittet og tenkt på tankene mine hele tiden, uten avbrudd eller virkelighetsflukt, hadde jeg kanskje ikke kunnet skrive dette blogginnlegget.

I tillegg er psykologen kritisk til meg fordi jeg ikke dukket opp på tre timer i januar. Han tror jeg bare dreit i det, fordi jeg ikke gadd. Ikke vet jeg.
Problemet er bare det at jeg skal helst få et ark i posten eller en sms med tid og dato for psykologtimene mine. Jeg fikk ingen av delene. Jeg ringte dem tre ganger før jeg fikk beskjed om ny time. Jævla idioter. Jeg har kommet på alle timer jeg har fått beskjed om, unntatt en. Jeg innrømmer at jeg glemte den, men resten får de stå til ansvar for.

Nå er jeg sint, trist, redd og mistroisk. Jeg kan tydeligvis ikke stole på noen. Alle misforstår meg med vilje med mindre jeg ligger på gulvet og griner i mitt eget angst-oppkast. Sånt klarer jeg dessverre ikke før det har gått en liten stund. Jeg har nemlig hatt mer enn en psykolog uten skrupler for hva det går an å skrive i en pasientjournal. Nesten samtlige har funnet på ting om meg, og det er kanskje muligens derfor jeg ikke er en åpen bok på første - eller tolvte - time. Det tar tid. Jeg er ikke Se&Hør.

Jeg skulle ønske de kunne lese dette innlegget. Denne bloggen er dessverre anonym, så det går ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har mine gode dager. For det meste har jeg dårlige dager, i alle fall har det vært slik i det siste. De lærde mener jeg er deprimert. Jeg har ingen grunn til å være uenig. Slik jeg ser det, er det likevel ikke på grunn av depresjonen jeg er sykemeldt. Klart, hadde jeg fremdeles jobbet, ville jeg nok vært borte en til to av fem arbeidsdager, akkurat som på videregående (av samme årsak), men grunnen til at jeg er sykemeldt ligger i en annen leir.

Etter rundt femten år med mobbing, utfrysning og andre former for kalde skuldre, har jeg nervene på utsiden av kroppen. Et aldri så lite skeivt blikk, halvsurt ord eller hva som helst jeg ser på som et uttrykk for andres misnøye ved meg.
Dette har ført til at jeg blir veldig nervøs i samvær med andre, konstant redd for å si eller gjøre noe feil. Latterlig nok trenger jeg, i alle fall innledningsvis i et forhold (det være seg profesjonelt eller vennskapelig) en mengde bekreftelser på at jeg er god nok. Får jeg ikke disse, ender det med at jeg blir bombesikker på min egen utilstrekkelighet, som fører til angst og følelse av mindreverd. Går det lang nok tid under slike forhold, hvor uskyldige de enn må virke, knekker jeg sammen. Jeg får mareritt, føttene nekter å bære meg ut av senga om morgenen, jeg gråter når jeg er alene, og jeg hater meg selv enda mer. Til et visst punkt kan jeg klare å tvinge meg gjennom dette, men når angstnivået er så høyt, er det bare et spørsmål om tid før jeg når bunnen. Og når jeg bunnen, klarer jeg ingen ting. Dette skjedde for litt mer enn tre måneder siden. Etter å ha jobbet i en bedrift der jeg aldri fikk noen tilbakemeldinger, samtidig som jeg fikk mer enn nok skeive blikk, knakk jeg mentalt. Jeg har fremdeles mareritt om dette, og jeg vil overhodet ikke tilbake dit. Jeg tør rett og slett ikke, jeg er for redd.

De må le av meg nå. Svake lille meg, som ikke engang skjønner at det ikke var vondt ment - om de tenker så langt. Kanskje de tror at mine indre demoner ikke har noe med dem å gjøre. På sett og vis har de jo rett, jeg skylder mer på apatiske lærere og de som skulle vært klassekamerater, for ikke å snakke om skylden jeg legger på meg selv for alltid å ha vært 'rar' nok til å kunne mobbes.

Og nå vil legen og psykologen sette meg på medisiner. Jeg gjorde det klart da jeg ble sykemeldt og sendt inn i helsesystemet at jeg ikke ville gå på piller. Nå har de likevel kommet fram til at dette er det beste for meg, og jeg er livredd. Jeg har nesten like stor angst for å dra til legen i dag som for å dra på jobb, men dette er heldigvis bare en gang i måneden.

Jeg vil selvfølgelig bli kvitt angsten, depresjonen og marerittene, men jeg kan ikke forstå hvorfor det å farmaka-lobotomere meg er det beset alternativet. Er de så rådville? Kan de ikke hjelpe meg på noe annet vis?
Fram til psykologen satt der, mens han for første gang så oppriktig bekymret ut og anbefalte antidepressiva, trodde jeg vel egentlig ikke at jeg var så spesiell. At det jeg slet med var vanlig, kanskje ikke så unormalt. Så fort han nevnte pillene, ble jeg sikker på at jeg faktisk var ute og kjøre. Å foreslå piller for meg, er det samme som å innrømme at man gir opp.

Er jeg et basket-case?